Vegemot

Vegemot. Vindpust av lengt. Gjennom tilbakeskodande sveip får lesaren innblikk i endringar, i eit sjølv, i ei tid og i naturen som omgir oss. Her er livslinjer som kryssar kvarandre, men som ikkje alltid møtest, lik linjene i horisonten som heile tida peiker mot noko anna, fortidig eller framtidig. Dikta i «Vegemot» handlar om å kjenne seg heime i eit landskap, utan at alt er falle på plass i livet. Om ein lengt som enno finst, og eit eg som framleis kliv, søkande og på leit, mot himmelbrynet, lik den vemodige låten av heiloa over levetidslandskapet.

For flere skjønnlitterære bøker trykk her